Cosi fan tutte på Confidencen

Ulriksdals Slottsteater Confidencen er et lite, historisk teater utenfor Stockholm. Ulriksdals Slott ble forært i bryllupsgave til den senere dronning Lovisa Ulrika, da hun kom til Sverige fra Tyskland for å gifte seg med den svenske tronarvingen Adolf Fredrik. Og da hun ble dronning, bestemte hun at her skulle det bygges slottsteater, etter det mønster hun kjente fra kontinentet. I 1753 stod rokokkoteateret ferdig til innvielse. Med tilknyttede festlokaler for kongeparets gjester, ble teateret åsted for en hektisk kulturell virksomhet i årene som fulgte.

I våre dager er slottsteateret åpent for almennheten, med et rikholdig utvalg av konserter, ballet og teater. Og ikke minst; hver sommer spilles det her opera, en klassisk operaforestilling fra samme tid som teateret ble bygget. I fjor og i forfjor stod Figaros bryllup på programmet. I år fremføres en annen klassisk Mozartperle; Cosi fan tutte.

Cosi fan tutte
En direkte oversettelse av operaens navn blir på norsk: "Slik er de alle", underforstått; alle kvinner. Plottet er vel kjent for de fleste, men nevnes likevel i korte trekk:

To unge offiserer (Guglielmo og Ferrando) inngår et veddemål med sin eldre og noe kyniske venn Don Alfonso. Under påskudd av innkalling til krigstjeneste skal de forlate sine forlovede (søstrene Fiordiligi og Dorabella). Forkledt som "albanere" skal de så vende tilbake og forføre hverandres kjærester. Don Alfonso er sikker på at det vil lykkes, selv tror de fullt og fast på sine kjæres trofasthet.

Despina (Randi Røssaak) og Don Alfonso (Lars Martinsson)

Mot klekkelig betaling engasjerer Don Alfonso kammertjenerinnen Despina som medhjelper. Despina veileder beilerne om hvordan de skal vinne frem, og hun hvisker søte ord i ørene til de unge damer om hvilke gleder som venter hvis de gir etter. De innsmigrende "albanere" avvises kontant til å begynne med, men når Despina iscenesetter både selvmordsforsøk og påfølgende mirakuløs gjenopplivning, klarer de ikke lengre å stå for de pågående tilnærmelsene. Det ender med en "vielse", også den administrert av Despina i forkledning. Men når det hele er over, lyder militære fanfarer i bakgrunnen, "albanerne" rømmer avgårde, og de to unge offiserer vender tilbake. Skamfulle må de to troløse erkjenne at de har sveket. Don Alfonso har vunnet veddemålet, og Despina kan innkassere sin belønning.

Underveis er vi selvsagt vitne til både rørende troskapserklæringer, romantiske kurtiser, bunnløs fortvilelse over både den elskedes og eget svik, og alt annet man forventer av en komisk barokkopera. I originalversjon er Cosi fan tutte over tre timer lang, men av hensyn til et folkelig sommerpublikum er den i Confidencens utgave beskåret betydelig.

Dersom du vil oppleve en spennende intimversjon av Mozarts opera, som nok dessuten ligger nærmere det originale enn våre dagers moderniserte oppsetninger i de større operahus, er Confidencen vel verdt et besøk. Solistene er for det meste profesjonelle frilansere. At noen av dem er relativt uerfarne, bidrar til å gi forestillingene en unik nerve og intensitet. Scenelyset er blafrende stearinlys, og kun et intimt kammerensemble med en minimal besetning av håndplukkede musikere får plass foran scenen.

Et artig apropos for oss nordmenn: Norske Randi Røssaak gjør i årets forestilling en glimrende innsats i rollen som Despina, med full kontroll over både eget spill og som iscenesetter av "spillet i spillet".

Den Gyldene Freden

Om sommeren kan Gamla Stan i Stockholm minne stygt om en italiensk badeby, der høyrøstede innkastere dominerer fortauene og fyller sine sammenstuvede utebord til bristepunktet av bondefangede turister.

Da er det en velsignet lettelse å kunne klatre ned til et bord i den svale kjelleren på Den Gyldene Freden. Siden 1772 har det verdige etablissementet servert stockholmerne noe lekkert å spise og noe godt å drikke. Som Cornelis Vreeswijk sang det i visen:

Jag mötte Per vid tunnelbanestation'
Och sen han förklarat sin situation
Åkte vi tillsammans södra tunnelbaneleden
Och kom så småningom till Den Gyllene Freden
Men när vi väl suttit några timmar där
In kommer assistenten som hade nobbat Per

"Sist vi sågs", sa Per, "var jag asocial
Men nu är jag hemma i Fredens lokal
Här är vi alla lika goda ska'ru veta
Magra och tjocka, beniga, feta
Kan du bara pröjsa är du en ärans man
Och kan du inte pröjsa så snacka med han"

Vreeswijk skal selv ha holdt seg her, og selv om du muligens får vite at du sitter ved Cornelis' stambord også når du ikke gjør det, er det lett å se for seg at han kunne trives her: Høye loft, hvitkalkede vegger, stenlagte gulv, trange trapper og ganger. Den følelsen av ro og håndverksmessig kvalitet som man ofte finner i et gammelt hus, i hvert fall når det drives på den riktige måten.

På menyen står svensk husmannskost av det slaget som ingen husmann noensinne har hatt råd til å spise: Løjrom, røkt sik, lammkorv og lokalprodusert lantöl (pale ale-variant) er bare noen av spesialitetene. Vinkartet er rikholdig, med spennende valg i alle prisklasser.

Servicen var upåklagelig, vår mann hadde evnen til å være upretensiøs seriøs, omsorgsfull og elegant på akkurat den riktige måten. At det glapp litt på forsyningen av vann og brød på en travel lørdagskveld, kan vi tilgi. Da vårt følge etter tre retter rullet ut som fire velfylte tønner, var vi uansett både salige og lykkelige.

Etter en gylden og fredelig aften.

Gravøl på Grand

I sommer sprakk nyheten om at ærverdige Grand Café går nedenom og hjem 1. september i år, etter 141 års virksomhet. Nostalgikere kom umiddelbart til unnsetning: Nedleggelsen var en stor skam. Andre trakk på skuldrene, og konstaterte at det egentlig er lenge siden Grand avgikk ved døden. "Grand har stivnet" sa man; verken mat og drikke, service eller atmosfære er visstnok lenger hva det en gang var.

Vi bestemte oss for å ta et verdig farvel med Grand: Et gravøl rett og slett. Og i bohemens ånd skulle det feires, ikke sørges.

Som Oslos første café etter kontinentalt mønster, kjenner vi myten om Grand Café som stedet som rundt århundreskiftet dannet scene for samfunnslivet i datidens Kristiania. Det særegne miljøet på Grand er udødeliggjort i Per Kroghs maleri, som henger på veggen innerst i lokalet.

Per Krogh: Kristianiabohemen, 1928 (utsnitt)

Bildets persongalleri var alle å finne på Grand i perioden før århundreskiftet, men neppe samtidig. Tittelen "Kristianiabohemen" er dermed heller ikke presis: Den egentlige bohemen fra 1880-årene var som vi husker en smule mer opprørske enn de øvrige notoriteter i maleriet. Kunstnerens foreldre, kunstnerparet Oda og Christian Krohg, var en del av den opprinnelige "bohemen". Krohg malte og skrev Albertine, og tok med det et oppgjør med den offentlige prostitusjon.

Bohemens program var imidlertid enda mer radikalt, anføreren Hans Jæger tok i Kristiania Arbeidersamfund til orde for å avskaffe ekteskapet og slippe til den frie kjærlighet. Bohemens ti bud foreskrev med stor patos at man skulle bryte med sin familie, leve ut sin kjærlighet, skrive sitt liv og "ta live av dei". Jægers bøker Fra Kristiania-Bohêmen og trilogien Kristiania-bohemens Bekjendelser, hvorav Syk Kjærlihet, som beskriver trekantforholdet mellom Jæger, Oda og Krohg, er den mest kjente, ble alle sammen beslaglagt av myndighetene.

(I parantes bemerket, har debatten om beslagleggelsen av Jægers bøker kanskje et svakt ekko i den aktuelle debatt om beslaget i upublisert materiale hjemme hos filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen? Vi er alle enige om at beslaget prinsipielt er feil, men likevel må det visstnok tillates av såkalte samfunnsmessige hensyn. Mon det.)

Så langt kulturhistorie, ytringsfrihet og fri kjærlihet. Grand skulle drikkes ut. Og det ble den til gagns. Litt sprudlevann til oppvarming, et par flasker rødvin. (Javel med at Ibsen drakk bokkøl og dram, men han spiste vel også lunsj her, og ikke middag?) Maten; tja gravlaks og andelår er jo godt det, vanligvis. Her også. Men anden var i overkant salt, sausen var seig, potetene for meget kokt, presentasjonen var slapp og kjøkkenet bød ikke på noe ekstra.

Servicen var en slags mellomting mellom avmålt kjølighet og fullstendig mangel på interesse, i betydningen ikke til stede, verken fysisk eller mentalt.

Etter hovedretten var tiden kommet til å bestille inn noen Grand-klassikere. Baren kunne etter litt forklarende veiledning fra gjestenes side varte opp med en utvannet og gørr kjedelig pjolter. Med glasset smekk fullt av is. Vi skålte for Oda, vi skålte for Jæger. Da en absinth, som faktisk smakte godt, kom på bordet, ble vi inspirert til å skåle mot den beslagleggende justisminister Aimar Sørensen. Og betjeningen på Grand.

Til dessert fikk vi tre oster. Den ene skulle etter sigende være en taleggio. Men det var det ikke. Om blåmuggosten ga servitøren den interessante opplysning at den var fransk. Jo takk, det sier jo en hel del det, bevares. Desserten ble spist, det var ikke det, og det var en slags trøst at både tokaj og portvin smakte akkurat som det skulle. Kaffen ble drukket, og regningen gjort opp. Dyrt. Dårlig. Vi er glad det var siste gang.

Men kanskje Grand gjenoppstår? Hotellet står der, lokalene er der, historiene kan fremdeles fortelles. Christian Ringnes har hatt suksess med sin satsing på Ekebergrestauranten. Kanskje kan han lykkes også her? Bring inn god service, fagkunnskap, god mat og godt drikke, så reiser kanskje kaféen seg som en Fugl Føniks fra asken?

Stille før flommen på Nedre Foss

En støvete grusplass, og en skinnende hvit og nyåpnet Nedre Foss gård, hvor restauratør Nevzat Arikan (Tekehtopa, Olympen, Aratakata) innbyr til kalas. 50 millioner kroner skal oppussingen ha kostet, beretter Osloby.

Vi lot oss friste, og tok en sen lunsj her en dag midt i juli. I den solrike bakgården ble det nesten litt for varmt etter hvert. Men hadde vi hatt lyst, kunne vi ha flyttet oss inn under det svalende solseilet som dekket halve gårdsplassen.

Reker og ferskt landbrød er sjelden feil, og smakte upåklagelig, også her. Men så er jo ikke utfordringene all verdens for kjøkkenet i akkurat det tilfellet. Heller ikke pastaretten til ledsagersken falt igjennom på noen måte, men var heller ikke noe ekstra. Servitøren kunne sine saker. Profesjonell og hyggelig, kunnskapsrik og oppmerksom. Kom med utmerkede forslag til drikke, og beklaget at et bredere utvalg av øl på fat først var tilgjengelig når ølbaren i 2. etasje åpnet litt senere på dagen.

Beklagelsen ble en spore til nysgjerrighet, og da Munnskjenken en kveld eller to senere, sammen med en skare likesinnede, følte behov for å fukte strupen, ble ølbaren avlagt et kort, men hyggelig besøk. Her får du 27 (hvis jeg husker riktig) sorter øl på fat, flere fra egen produksjon (Schous). Med tiden åpnes også et minibryggeri i lokalene på Nedre Foss. Det vil vel hete kortreist øl, vil jeg anta.

Kortreist eller langreist, alt vi smakte på var godt. Så hvis man liker øl, er Grünerløkkas nye storstue vel verdt et besøk nå. Benytt i så fall sjansen nå før de store massene innfinner seg. Foreløpig er det stille før flommen, noe som kan ha sammenheng med at man må krysse en ørkenlignende, støvete parkeringsplass for å komme dit. Det vil nok endre seg, og Arikan får fulle hus også her.

Sjørøvercruise

Det er helt sikkert både fordeler og ulemper ved det å være foreldre. Når man er så heldig at man får "låne" barna til venner eller familie, er det derimot bare fordeler som følger med. Vi hadde nylig besøk av en femåring og en tiåring. De storkoste seg på Oslo-tur, og vi koste oss enda mer. Lånte barn er kjempestas.

En av aktivitetene vi hadde på programmet under besøket, var sjørøvercruise i Oslofjorden.

SS Jomfruen. Foto: Arrangøren.

SS Jomfruen er en tilårskommen dame, men med utsøkt stil og verdighet. Skuta formelig oser piratskip slik barnelitteraturen har popularisert det, med svart maling, romslig kahytt og høyt akterdekk. De små pirataspirantene blir stilt overfor tre prøver, med fekting (ballongsverd), tegning av sjørøverkart og tatovering (teatersminke). Underveis blir det også tid til både sjørøverpølser og piratvafler. Til slutt får hele bølingen hjelpe til med å finne kapteinens stjålne skatt.

Mens leken pågår, kan de voksne lene seg tlbake og nyte utsikten. Det er artig å studere Oslos nye Fjordby fra sjøsiden, og her får man et godt overblikk over Operaen, Barcode og Bjørvika, Hovedøya, Gressholmen, Fornebu, Astrup Fearnley, Rådhuset, Festningen, og hyttelivet på Bleikøya og Lindøya.

Alt i alt synes jeg dette var en ganske bra tur. Masse spenning for de minste, men samtidig ikke stressende. Det var god plass til at alle fikk komfortabel sitteplass på benkene på dekket, og det var satt av tid til korte pauser mellom aktivitetene. Med unntak av kapteinen, som stort sett konsentrerte seg om å styre skuta trygt omkring i det travle havneområdet, var mannskapet kvinner. Showet og aktivitetene fungerer på barnas premisser, med spilleglede og innlevelse.

Cruiset arrangeres hver søndag, med avgang kl. 12.00 og kl. 14.00. Turen tar ca. 90 minutter. Billetter (kr. 195,- per person, inkl enkel bevertning) via Billetservice, her.

På holmetur med rutebåt

Ruter har flyttet avgangssted for øybåtene fra Vippetangen til Rådhusbrygga, og slik har Oslos rutebåtbetjente skjærgård kommet enda nærmere byen forøvrig. Nå er det ikke lenger nødvendig å bytte til den notorisk uforutsigbare og overfylte 60-bussen for å komme seg ut på fjorden.

Til glede og nytte for uerfarne øyturister er det i den anledning på sin plass med en superrask introduksjon til Oslos indre skjærgård.

Hovedøya i forgrunnen er den øya som får flest besøk. Bleikøya ser du ved siden av, i venstre bildekant. I annen rekke er øyene fra venstre mot høyre: Langøyene, Gressholmen, Lindøya (rett bak Hovedøya) og Nakholmen bak til høyre. I bakgrunnen ses Nesoddlandet.

Kjenner du øyene godt, vet du at det her åpner seg et mangfold av muligheter for aktiviteter. Sol, ballspill og bad finner du gode sjanser for på alle øyene, men kanskje særlig på nærmest ubebygde Langøyene, Gressholmen og Hovedøya. Hovedøya har dessuten kafé, utstillinger, klosterruiner og et kanonbatteri med glimrende overblikk over innseilingen - for å nevne noe. På Gressholmen finner du Gressholmen Kro, samt fuglereservat og en gammel sjøflyhavn.

Lindøya, Bleikøya og Nakholmen har en karakteristisk hyttebebyggelse, med små, dukkehusaktige hytter på små kolonihavetomter. Det er morsomt å bare gå og se, men hytteøyene er så tettbygde at det er en smule overbefolket i høysesongen. Ellers i året, før hytteturistene inntar sitt ferieparadis, er dette flotte steder for å gå på tur, langs krokete stier og over knudrete bergrabber.

Men nå, om sommeren, er øyene stedet for å reise ut etter jobben, før ferien begynner eller etter at den egentlig er over, og finne en liten vestvendt gressplett helt nede ved sjøen, stupe uti og flyte et kvarter i saltvannet, se på båtlivet på fjorden, nyte en flaske hvitvin, en ost og en brødbit. Og bare leve.

Van Gogh + Munch

Vincent van Gogh (1853-1890) og Edvard Munch (1863-1944) er i dag blant sine lands aller mest berømte kunstnere. Vi vet med rimelig sikkerat at de to aldri opplevde å møtes. Når de nå møtes på veggene i Munchmuseet, og senere i år i Van Gogh-museet i Amsterdam, har det blitt en meget spennende utstilling, som ved å speile dem mot hverandre klarer å peke ut for oss noe vesentlig hos dem begge.

Rent biografisk er mye felles for de to, men også mye er forskjellig. De debuterte noenlunde samtidig, Munch stilte ut for første gang i 1883, allerede som 20-åring. Van Gogh hadde flere år med en broket utdannings- og yrkeskarriere bak seg da han i begynnelsen av 1880-årene for fullt begynte å arbeide som kunstner. Munch var berømt i sin samtid, og høstet stor oppmerksomhet allerede tidlig i sin karriere. Van Gogh opplevde derimot ingen offentlig anerkjennelse mens han fortsatt var i live. Munchs virksomhet strakte seg over et halvt århundre, van Gogh fikk bare et drøyt tiår som aktiv kunstner. 

Den verden og den kunst som møtte dem da de innledet sitt kunstnerskap på 1880- og 90-tallet, var den samme. Det er også lett å finne fellestrekk i deres egen kunst. Komparativ utstillingsteknikk følger litt for ofte et skjema der begreper som "lærer", "skole" og "elev" er sentrale posisjoner. Med Munch og van Gogh er det annerledes. Joda, visst møter vi deres forbilder, den kunsten de selv ble eksponert for og opplevde. Og som de helt bevisst har forsøkt å vise at de også selv kunne beherske. Begge skal også ha kommet til et kunstnerisk vendepunkt ved sine respektive besøk i Paris.

Men utstillingen er på sitt beste når den viser Munchs og van Goghs individualitet side om side: De lekte med nye stiluttrykk, men utviklet sin særegne, personlige stil. De var ekspresjonister på ordentlig; i kraft av å uttrykke seg selv, ikke ved å imitere andre.

Utstillingen står i Oslo frem til 6. september. Deretter flyttes den til Amsterdam, og blir vist der ut året.